Mange snakker om "indre fred", men svært få kan sette fingeren på hva det egentlig er. Spør man folk, vil de fleste si at de en eller annen gang har opplevd det. Jeg tror at, i dagens samfunn, er indre fred et nokså uoppnåelig mål. Folk liker å tro at dersom de ser TV-programmer om Yoga, spiser salat og jogger eller kjøper seg den nyeste og dyreste bilen, oppnår de "indre fred". Er dette tilfelle?
Personlig mener og tror jeg, at skal man oppnå denne tilstanden, så må man i all hovedsak konsentrere seg om seg selv, og ingenting annet. Det ligger vel egentlig i ordene; "indre fred".
Buddha sa en gang:
"Så lenge du ikke har funnet
harmoni i deg selv
bør du holde deg unna politikken.
Mangler du indre fred
blir du en dårlig talsmann
for rettferdighetens sak.
Men hvis du kan gjøre deg fri
fra grådighet, hat og dumhet,
finner du indre fred.
Da kan du tale fritt
for rettferdighetes sak."
-Samyuta Nikaya 7.2.12
-"Naturligvis!" tenker jeg da. De som ikke er i fred og harmoni med seg selv, har nok å stri med i utgangspunktet, og er dermed ikke i noen som helst situasjon til å styre og lede andre.
Dersom et menneske ikke har, en etter hvert omdiskutert, "indre fred", vil dette påvirke dets adferd og tankemønster betraktelig. Jeg har det inntrykket av at fornuften og rasjonaliteten til en person synker etter hvert som vedkommendes indre stabilitet minker.
Håpet finnes fortsatt, selv om mennesker i dag heller vil oppleve verdens undergang enn å avskrive seg de fysiske og egoistiske fordelene de eventuellt måtte ha. Det skal mye til for å gå fra en "lykkelig" og "perfekt" familiesituasjon med hus, bil, bikkje, jobb, penger, kone og barn. For så å gå over til en fullstendig åndelig tilværelse, der man velger å si fra seg nevnte privelegier, og velger å fokusere all sin tid og energi på å oppnå en indre tilfedsstillelse og lykke.
Det er dermed ikke sagt at "indre fred" er fullstendig avskrevet i moderne tid. Dersom man snur hodet østover, langt østover, finner man kulturer og mennesker som baserer livene sine på å oppnå indre fred. Det er nok å se ett program på TV om deres hverdag, og man vil umiddelbart begynne å sette spørsmål til verdien av sin egen. Jakten på anerkjennelse, penger, status, makt og fine ting har gått fullstendig til hodet hos alt for mange.
Hvem har vel ikke sett katta i huset ligge langflat foran vedovnen i stua en kald vinterkveld, med et fullstendig bekymringsløst uttrykk, og lyden av tilfreds maling? Det virker som menneskene er for komplekse og kravstore til å nyte de små gledene i livet. I motsetning til katta foran peisen, som er tilfreds med å få ligge i varmen. Hva er det som gjør at mennesker velger å ikke tenke sånn?
Dagens vestlige kultur er alt for fokusert på materielle "gleder". Er dette egentlig gleder? Hva sitter man igjen med når man har kjøpt seg den nyeste og dyreste bilen på markedet? Jo, nettopp, den nyeste og dyreste bilen på markedet! og sannsynligvis et slags økonomisk gap, eller en lånehai hengende over seg i etterkant. Er dette verd det?
-"Nei", tenker jeg. Hvis man heller lar vær å kjøpe seg den tidligere nevnte bilen, og heller bruker tid og krefter på å eksempelvis hjelpe en venn gjennom en vanskelig periode. Hva vil man istedet oppnå da? Av personlig erfaring vet jeg at en sånn opplevelse styrker deg selv som person, din selvtillit og ikke minst vennskapet til personen du hjelper. Et godt vennskap kan ikke måles med biler, båter, penger eller makt.
Folk flest vil si akkurat det samme dersom du spør dem om det, men de færreste tar seg tiden til å tenke i de baner i sine hverdagslige gjøremål. I det lange løp vil den økende kapitalististiske tankegangen sakte men sikkert rasere samfunnet, og alle verdiene en person har som gjør han eller henne menneskelige. De få som har den "rette" tankegangen nå i dag, er alt for få til å gjøre en merkbar forskjell hos de som fortsatt er fanget av eiendelene sine.
Jeg grøsser med tanken på hvordan verden utvikler seg, og hva enkelte er i stand til å gjøre for å opprettholde "lykken" og "statusen" sin! Hvordan kan ett menneske eksempelvis ta livet fra et annet menneske for å tjene penger på det? Absurd, er det. Rett og slett sinnsykt! Igjen er de som har den rette tankegangen alt for få til å gjøre noe med det. Vi materialister har alt for lett for å sitte tilbake i den gode stolen vår, foran TV’en, med en nyåpnet og iskald ølboks i handa, og tenke: "Stakkars de som ikke har så mye mat, og så gode hus. Jeg er iallefall lykkelig!"
"Indre fred" er dessuten en veldig individuell sak. Hvis en person selv synes at han har indre fred, hvem kan vel si han imot?
Med dette lar jeg saken hvile, og innser at jeg har nok å stri med selv. Andres problemer er ikke mine. Heldigvis…
Tips oss hvis dette innlegget er upassende
